Skogens sårbare melankoli

Ingeborg Stana (1968) har fremstått som kjerringa mot strømmen i det norske kunstlandskapet. Hennes ti år lange insistering på verdien av å utforske skyene som sitt viktigste og nesten eneste motiv har gitt henne både motstand og status. Nå har hun snudd blikket nedover, og føyet nye dimensjoner til sine vakre malerier.

Sentralt for forståelsen av denne utstillingen med samme tittel som utstillingen ”Lost in the Woods”. Den er utsøkt vakker med skimrende lys og intense farger i topp kvalitet. Det er egentlig ikke en film, men en serie enkeltbilder. 

Noe galt

Det er noe som kurrer: Bildene er satt på hodet, og snart dukker det opp et menneske i rød hettegenser som (tilsynelatende) ligger skadet i skogen.

Denne følelsen av at noe er galt i den skjønnheten som settes opp foran våre øyne dukker opp i maleriene også. 

Uten av det ved første blikk er mulig å forklare hvorfor, fremkaller bildene en følelse av melankoli og sårbarhet. Det er fortsatt mye himmel i bildene, men skyene er skjøvet til side, og blikket mot jorden har ofte et skjevt perspektiv som om vi er i et fly som driver med akrobatiske øvelser. 

Flere av bildene vender perspektivet mot himmelen som om den som ser ligger på bakken og ser opp mot tretoppene. Men motivet er ikke korrekt. Perspektivet er forskjøvet slik at bildene er sammensatt av flere ”blikk”: Tretoppene peker i ulike retninger, og bildet har flere forsvinningspunkt.

Slik er det også med landskapsbildene. Himmelen og jorden har ulike perspektivpunkt, eller landskapene brettes opp og rundt himmelen langs flere av lerretets kanter. Når denne skjevheten understrekes av fremragende teknikk, der himmel og jord er behandlet med ulike typer penselstrøk, grundering og ferniss, føyer maleriets fysiske håndverksmessige forutsetninger en ekstra dimensjon til vår opplevelse av at noe er skjevt og galt i Ingeborg Stanas gjengivelse av verden.

Slik er melankoliens vesen.