Vindu mot himmelen

Historien om vår tids norske billedkunst starter gjerne med J.C. Dahl, han som malte dramatikken i Norges fjellheim på begynnelsen av 1800-tallet. Maleren i utlendighet laget skisser når han besøkte gamlelandet, mens de enorme lerretene ble malt i atelierer i tyske byer. Sjangeren formulerte nye måter å se naturen på, etter at filosofien og vitenskapen under den industrielle revolusjon hadde forandret menneskenes forhold til naturen. Landskapsmaleriet handler fortsatt om det urbaniserte menneskets møte med naturen.

Malt romlighet. Ingeborg Stanas (f. 1968) har fått den treffende tittelen ”later it all changed”. Hun maler nemlig himmelen og dens konstant skiftende skydekke. Ved første øyekast kan bildene virke uengasjerte, man Stana spiller aktivt på motsetninger som skaper mening. I de store formatene er billedelementene jevnt og harmonisk disponert over lerretsflaten. Dette visuelle grepet fører til to ting samtidig. For det første fremstår lerretene, som bærer spor av maleprosessens ulike stadier med søl langs sidene av blindrammen, som malte objekter. For det andre er den sobre maleteknikken, motivet og koloritten med på å skape romlighet. På det beste lurer Stana øynene inn i illusjoner av skyformasjoner samtidig som hun understreker at bildene er oljemalerier. Nedtoningen av skyens volumskapende lys- og skyggespill gjør at bildene også beholder sin egenartsom abstrakte komposisjoner.

Illusjon av blått. Stanas palett spenner fra Nordens klarvær-blå, til sydens varme brunlige skumring. Den distanserte tilnærmingen til himmelens uendelighet lar likevel de ulike pigmentenes egne fargeutrykk fremtre uanfektet. Den parvise monteringen av store, blå malerier viser at denne fargen har en rekke koloristiske verdier, og at himmelens blåfarge er relativ. Fargen skyldes et enkelt optisk fenomen. Det mørke fargel øse verdensrommet blir delvis skjult for oss av jordas atmosfære. Luftens eget fargeperspektiv skaper den blå himmelen på samme måte som den gjør grønne åser i horisontenblå eller fiolette, Fargen er rett og slett en illusjon. Utfordringen i å male slikt, er å la malingen etterape naturens egen oppførsel. Stana gjør det ved å jobbe lagvis i tynne sjikt med svært pigmenttett maling. Dette er teknisk ganske enkelt å få til, men det er tørt og kjedelig arbeid i motsetningen til det fysisk og spontant heftige landskapsmaleriet som har preget norsk etterkrigskunst.

Relevant maleri. Forholdet mellom tid og rom er samtidig det som gjør maleriene på utstillingen kunstneriske relevante: Maleren kan selvsagt aldri rekke å male himmelen ferdig før den har forandret seg. Kunstneren må konstruere en himmel på maleriets premisser. Stanas sterkeste bilder er komplekse komposisjoner som skaper bevegelser i skyformasjonene som et øyeblikks fotografiske utsnitt av himmelen ikke klarer. Fordi maleriet som medium åpner for å illudere natur, og å skape noe helt nytt på samme tid. Norge har en ubrutt maleritradisjon som har vært knyttet til naturen og landskapet, ofte anført av fysisk robuste, men intellektuelt slappe karer. Derfor er det interessant å se yngre kvinnelige kunstnere utforske bilders ulike egenskaper sett i lys av landskapet, og hvordan bildene kan påvirke vårt forhold til naturen. Mari Slaatelid, Vibeke Slyngstad og Sofie Berntsen har sammen med en rekke andre kunstnere markert seg i det som kan synes å være en kritisk fortsettelse av norsk landskapstradisjon.

Ingeborg Stana plasserer seg i dette selskapet. For snart hundre år siden gjorde kunstneren Marcel Duchamp opprør og nektet å være ”dum som en maler”. Kunsten skulle ikke lengre ha som oppgave å utfordre øyet, den skulle utfordre intellektet. Stana gjør begge deler.