Vinduer mot kunst og tenkning

”Was heisst denken”, eller ”hva kaller vi å tenke” (mangelfullt oversatt) var tittelen på en kjent forelesningsrekke av Martin Heidegger. Et av filosofiens hovedpoeng er at det moderne mennesket rett og slett ikke vet hva ”tenking” er fordi vi har glemt å fundere over selve spørsmålet. Spør likegodt hva det er som ”kaller oss tilå tenke”, sier Heidegger. Og det som kaller oss til å tenke er dypest sett det gåtefulle i forholdet mellom ting og ”Væren”. Her spiller kunsten en viktig rolle. Viktigere enn vitenskapen, som p å mange måter er både nyttig og uunnværlig, men som altså ikke ”tenker”. Et eksempel: I et av René Magrittes mest berømte demonstrasjonsstykker; ”Det menneskelige vilkår I” (1934), står det et lerret på et staffeli foran et vindu. Lerretet i bildet viser oss et bilde av utsikten, samtidig som lerretet i bildet nøyaktig dekker den samme utsikten. Vi ”vet” at hvis vi flytter staffeliet, så er utsikten gjennom vinduet den samme som den som vises p ”bildet-i-bildet”,men siden hele scenen er lukket inne i et større bildes ubevegelighet og stabilitet, kan vi likevel ikke vite det hundre prosent. 

Ingeborg Stana er en tenker. Med utstuderte penselstrøk gjenåpner hun de gamle vinduene i galleriet til Hordaland Kunstsenter og viser oss himlene utenfor. Stana maler skyer, og hun gjør det på en måte som kan narre fuglene. Skyene er frapperende og realistisk fremstilt. Frosne autoritære øyeblikk, men også foranderlige og bløte ettersom vi beveger oss i forhold til lyset som faller på dem. Nå kan vi godt stoppe ved mesterstykkene, legge hodet på skakke og endelig nyte noe som er pent og riktig malt. Da nøyer vi oss med lite. For Stanas malerier er mer enn bare glatt perfeksjonisme. Som en Magritte bruker hun selve virkelighetsgjengivelsens autoritet til nettopp å stille spørsmål ved virkelighetsgjengivelsens autoritet. Hva er det vi ser? Hva er forholdet mellom en sky og et bilde av en sky? Hva er det som gjør kunst til kunst?