Noe i luften

1.

Kan en samtidskunstner male bilder av hvite skyer og blå himmel uten at det virker tvunget, maniert selvparodisk?

2.

Istedenfor å angripe spørsmålet fra en kunsthistorisk synsvinkel – noe jeg uansett ikke er skikket til – velger jeg å begynne med en kort beskrivelse av det norske folks allmenne forestillinger om påskefjellet. Det er ikke uten grunn at jeg velger meg et så prosaisk utgangspunkt: I skrivende stund sitter jeg i en fjellhytte på Svinslåa, et steinkast unna Kvitfjell skianlegg i Oppland kommune, og lytter til en radiostemme som beretter om de siste dagers skredulykker og leteaksjoner.

3.

Selv om stemmen i radioen prøver å være så saklig som mulig – slik det jo forventes at radiostemmer skal være – kan man om man lytter nøye, merke en mørk undertone i det fortalte: som om det, under fernissen av objektivitet, kan spore en fordømmelse av de forulykkede påsketuristers oppførsel. Det er som stemmen er indignert på vegne av hele det norske folk. De forulykkede påsketuristene fremstilles som uforsiktige og ufine: Ikke bare har de nektet å følge fjellets etikette (de velkjente, puritanske fjellvettsreglene); i tillegg har de påført påskeidyllen et snev av mørke - bragt døden inn i gledens og lysets høytid. 

4.

I radiostemmen finner man altså sporene etter en fortregning. Implisitt påstås det at påskefjellet er en idyll av sol, grønne furutrær og gnistrende snø. Den erfarne påsketurist vet imidlertid at det ikke bare er idyllen som lokker folk til fjellet. Erfaringsmessig vet han hvor brått været kan snu, hvor lite som skal til for å komme i uføret. Desto viktigere vet han at det er nettopp dét som lokker han til fjellet; lengselen etter naturens uberegnelige og truende flyktighet. For denne påsketuristen vil naturen alltid være noe mer (og større) enn reklamebildene av Gore-Tex-kledde familier som drikke varm kakao under åpen himmel. Naturen og også stormer og plutselig snøblindhet, stive muskler og benbrudd, magesjau, forfrosne tær og hudkreft. Forestillingen om naturen som idyll bygger på dens rake motsetning, på fornemmelsen av døden som en stadig tilbakevendende mulighet. Ett øyeblikk ligger man i snøen og soler seg under åpen himmel, i neste er man omringet av snø og tett tåke, uten mat eller varme klær – ingen vei tilbake.

5.

Før Ingeborg Stana begynte å male hvite skyer på blå himmel, satte hun naturen under lupen. Utgangspunktet var syke blodceller, sår og blek hud. I maleriene ble disse fotografiske motivene blåst opp til det gjenkjennelige: mikroskopiske trusler ble gjort om til nonfigurative teksturer. Det ligger en latens trussel i disse maleriene, selv om de først og fremst fungerer som abstraherende: Det er som om de groteske mønstrene i maleriene hele tiden truer med å bryte ut av rammen og renne utover gulvet, som oljesøl på en åpen slette. I det siste har Stana beveget seg vekk fra det mørke og mikroskopiske og mer mot det makroskopisk-eteriske. Motivet hun har valgt for den siste serien med malerier er slående enkelt: hvite skyer på blå himmel. Utgangspunktet er altså idyllisk; likevel finnes det en uro her som er mer subtilt gestaltet enn i de tidligere maleriene. Man finner den som spor; i preget av bevegelighet som er karakteristisk for maleriene hennes, fornemmelsen av at skyene er i stadig, umerkelig forandring. Denne flyktigheten er noe jeg har lagt merke til selv, etter en lengre observasjon av et maleri av Stana som jeg selv eier. Skjønnheten i dette maleriet ligger ikke i at kunstneren har fremstilt skyer og himmel på en realistisk og troverdig måte, snarere i at det forandrer seg hele tiden, i tråd med lyset og min egen sinnsstemning. Enkelte ganger er endringene så plutselige, og slående, at det går et støkk i meg. Jeg innbiller meg at skyene er i ferd med å vokse ut av lerretet og fylle hele rommet – med vind, tåke og snø.

6.

Kan en samtidskunstner male bilder av hvite skyer og blå himmel uten at det virket falskt, tvungent, selvparodisk? Ja; så lenge idyllen hjemsøkes av sin strake motsetning: en latent trussel om et plutslig væromslag.