Ingeborg Stana

Som maler er Ingeborg Stana i godt selskap. Det er mange i hennes generasjon innenfor den norske kunstscenen som maler; Thorbjørn Sørensen, Mari Slaattelid, Harald Fenn, Vibeke Slyngstad, Frank Brunner, Astrid Nondal, Morten Slettemeås, Dag Erik Elgin for bare å nevne noen få.

På sitt vis opprettholder Stana, sammen med disse kunstnerne, en lang og ubrutt tradisjon innenfor norsk billedkunst. Det er en selvsagt ting å nevne dette, likeveler det ikke til å unngå. Når man snakker om maleriet kommer man uvilkårlig inn på dets død, et rykte som med all tydelighet viser seg å være betydelig overdrevet. Det har bare levd i en litt skyggeaktig tilværelse, ved siden av uttrykksformer som video, foto, installasjonskunst, for å nevne tre. Særlig viste 1980-tallet oss – det var tiåret med det heftige maleriet eller ny-ekspresjonismen, om man vil – hvordan maleriet fremsto med fornyet styrke og potens.

-Det er, kort sagt, både kunst som kunst og kunst om kunst. /Jarle Strømodden

Det er likevel noen sider ved Stana som skiller henne fra flere av sine samtidige kolleger. Hun fremstår som en ren maler, en klassisk billedkunstner innenfor maleriet, med en konsistent motivkrets. Det vi står overfor – både her og tidligere – er malerier utført med pensel og palett, olje på lerret. Det er ikke noe brudd med maleritradisjonen ved at hun bruker hjelpemidler som airbrush, materialer som sponplate, aluminium eller plexiglass – det er kort og godt ikke maleri i et utvidet felt.

Vi ser denne utforskningen av tradisjonen og utvidelsen av malerifeltet hos for eksempel Thorbjørn Sørensen. Han har i sine tidligere arbeider anvendt airbrush på aluminiumsplater og på sparkel som er påført finérplate. En annen som kan nevnes er Mari Slaattelid. Hun utforsker maleriets potensiale blant annet ved bruk av fotografi, plexiglass, stål og billakk. Jeg nevner dette for å tydeliggjøre hvilket utfordrende – og utvidende – felt maleriet faktisk viser seg å være.

Det vi ser hos Stana er et maleri som utvungent forholder seg til tradisjonen, eller rettere; det tradisjonelle. Men i dette utvungne ligger det også en vilje fra kunstnerens side til å utfordre.

Det naturskjønne

Stana sier et sted at hun er nysgjerrig overfor det naturskjønne. Men når hun sier dette, og vi ser bildene, så gjør hun det vanskelig for oss. Både de eldre og nyere bildene er på sett og vis fragmenter og konstruksjoner. Vi kan si at det finnes trekk av realisme i bildene, men graden av naturalisme er ikke påfallende.

Det frapperende ved de seneste arbeidene er hvordan jorden kommer til syne. Hun har så å si – for et øyeblikk – vendt blikket nedover. Som betraktere befinner vi oss på et høyt punkt og ser ned på og ut over et landskap. Det er nært nok til at vi aner konturene av jorder og skog, men samtidig så langt unna at vi i horisonten tydelig kan se jordens krumming. Det er tilløp til en vertigo-følelse fordi det er vanskelig å fokusere blikket på et bestemt punkt.

Det er enda en ting som forpurrer forståelsen av det naturskjønne i Stanas bilder. Et fremtredende trekk er hvordan hun maler naturen. Enten som ren natur, slik vi ser det i de seneste arbeidene eller som naturfenomener, eller rettere; atmosfæriske forhold. Det som forpurrer er at det ikke finnes innslag av kultur – noe menneskeskapt – som synliggjør etablerte dikotomier eller som skaper en forestilling om naturen som noe sublimt.

Bildenes linjer

Det er ikke noe i hennes malerier som tydelig peker tilbake på 1800-tallets landskapsmalerier hvor vi kan se det lille mennesket i den voldsomme naturen. Bare tenk på I.C. Dahls ”Fra Stalheim” eller Thomas Fearnleys ”Labrofossen”. På sett og vis ligger Stana nærmere August Cappelens skildringer av døende urskog fra Holla ved Ulefoss.

Det som etter hvert trer tydeligere frem er hvordan hun anvender ulike strategier og komposisjonsformer vi kjenner fra kunsthistoriske forgjengere. I de seneste arbeidene ser vi flere eksempler på bruken av lav horisont, et element som er karakteristisk innenfor nederlandsk 1600-tallsmaleri, blant annet hos Jacob van Ruysdael. Den perspektivforvrengningen hun benytter peker tilbake på malerier fra før-renessansen. Det minner om verdiperspektivet, det vil si at der hvor man hadde flere personer innefor et rom så ble de mest prominente malt store, mens de mindre prominente – statistene så å si – ble malt mindre, nesten som små voksne.

Det er også relativt fremtredende å se fraværet av siktlinjer. Øyet finner ikke et naturlig punkt – en repoussoir – som kan føre blikket innover i bildet. Den statiske og malte flaten etablerer en visuell dynamikk.

Med skybildene får vi en linje tilbake til Hans Gude. Det var Gude som malte landskapene når han samarbeidet med Adolph Tidemand, og Gude var eksepsjonell til å male skyer og å få frem atmosfæriske forhold. Han ble – presist nok – kalt ”der Luftdoktor”. Den andre linjen vi kan trekke fra skybildene er hvordan det å fange det atmosfæriske knytter maleriene til impresjonismen.

Den visuelle dynamikken finner vi også i skybildene. Det er ingen klare eller åpenbare holdepunkter i flaten. Men det er en fascinerende stillstand for noe som er i kontinuerlig bevegelse. Skyene er aldri de samme, derfor blir alt annerledes senere. Skybildene er ”action painting”.

"Der fall" Stana

Ingeborg Stana er på vei ned. I noen tilfeller er hun helt nede. Hun ligger på ryggen med blikket vendt opp mot trekronene og mot den lyse himmelen.

Hva skiller skybildene fra de nye? Er det noe skille? Ja og nei. Det er fremdeles skyer, himmel og lys; i korte trekk, atmosfæriske forhold. Det som skiller er landskapet som referansepunkt, vi har noe fast å feste blikket på. Men, det er ikke et konkret landskap vi befinner oss over, i eller i nærheten av. Dessuten er det en forvrengning som gjør det vanskelig å avgjøre egen plassering. Horisontens krumming tyder på at vi er langt unna, men jordene og trærne tyder på at vi er nær. Det er en dobbelthet som oppstår gjennom en bevisst forvrengning av perspektivet.

Det er noe fascinerende ved Stanas bilder. Det ene er den monomane holdningen hun har vist, blant annet gjennom skymotivene. Det andre består av to ting, og disse to bidrar til å gjøre kunsten som sådan interessant; bildene besitter både visuelle og intellektuelle kvaliteter. På den ene siden er de vakre å se på. På den andre siden viser de intellektuelle kvalitetene at hun forholder seg bevisst til maleritradisjonen, ved at arbeidene inneholder ulike lag med referanser til kunstnere og retninger. Det er, kort sagt, både kunst som kunst og kunst om kunst.