Ingen steder å gå

”Let`s get out of here”, sier Paul Newmans stemme i begynnelsen av Ingeborg Stanas videoverk Getaway. Men for betrakteren er det ingen steder å gå. Kamera beveger seg ikke. Det er rettet opp. På himmelen som er uforklarlig rolig, mens sivilisasjonen – på lydsiden – bortenfor, på den andre siden, dreies turbulent omkring som i en trommel av kaos og vold og trusler. 

Formalt sett minner kamerautsnittet om avantgardefilmens glansdager, om Warhols beste og mest radikale filmer, og skepsisen overfor den narrative filmens "corny juxtapositioning of images that really doesen`t belong together". P.A. Sitney skriver i et klassisk essay fra 1969 om den eksperimentelle filmen: "The Structural film insists on its shape. Structural film witholds the protagonist in favor of an increased awareness of the camera. The simplified structure is a representation of the human mind." Sjangermessig er Getaway utvilsomt en "strukturell" film, som insisterer på sin egen formale autonomi. Men den minner i grunnen ikke så mye de klassiske avantgardefilmene. Til det er den for poetisk, for verdensnærverende, for implisitt politisk. Den er ikke retro. Snarere varsler den en nært forestående katastrofe. 

Utopi og sammenbrudd, latent katastrofe og stoisk ro, settes opp mot hverandre i Stanas konsentrerte videoverk. I Getaway står lydspor og billedside i radikal kontrast – som to adskilte og uforenelige elementer, og i skarp motsetning til mainstreamfilmens illusjonisme. Likevel smitter lydspor og billedside, låner ro og uro til hverandre. Skuddene låner en slags fredfullhet fra skyenes langsomme flyktighet, og himmelen preges av en ny uro, en ubestandighet. Hvor lenge vil dette vare? Hvor lenge kan rådløsheten vare?