Landskap Endret

Ingeborg Stana kontaktet meg 28. desember i fjor. Det var julefred og tendenser til harmoni både i meg og huset. Jeg var sant og si sliten etter nok en høst med sjonglering av for mange prosjekter hvor jeg hele tiden later, både overfor meg selv og overfor alle andre, som om jeg takler det helt fint og at alt er som et skal være. Og det kan tenkes at jeg tar feil, men slik jeg husker nå i ettertid, satt jeg i sofaen hjemme da meldingen tikket inn og forsøkte å manipulere meg selv til å bli flinkere til å si nei. Det er jo et enkelt lite ord. Og ikke minst effektivt. Det er fryktelig effektivt. Sagt hurtig nok og på riktig måte kan et nei være en helt fantastisk dørlukker. Tenk på alt man slipper å tenke på hvis man bare sier nei med det samme. Det er litt som i Ragnar Hovlands herlige dikt Dei, eller kortprosatekst som han kaller det: 

Alle dei jentene som eg ein gong var forelska i, og
som eg ikkje er forelska i lenger, så frie dei må
kjenne seg, så fullt og heilt dei kan rå over sitt eige
liv.
Eg synest eg ser dei for meg der dei vaknar om
morgonen og veit dei kan stå opp og gå ut i dagen
og gjere nett kva dei vil.

Men det er også fine ting forbundet med å si ja.  Så i neste sekund tenkte jeg, som jeg ofte gjør, at det er en rikdom å bli spurt. Det er på mange måter en fantastisk ting at Ingeborg Stana, som jeg godt hvem er, men som jeg slett ikke kjenner som noe annet enn at hun gjennom mange år har vært og er kone eller kjærest (hvem vet) av en kjenning og kollega av meg, kontakter nettopp meg og spør om jeg kan tenke meg å innlede på utstillingsåpningen hennes. Jeg skrev tilbake etter et døgn og sa at det var lenge siden jeg følte meg følsom og kunnskapsrik på bildekunstområdet. Og det er helt sant. Den moderne kunstscenen, hvis det heter det, både den norske og den utenlandske, er noe jeg ikke lenger føler at jeg har oversikt over. Jeg hadde det i noen år for ganske lenge siden. Jeg gikk for eksempel på Kunstakademiet i Trondheim i et par år og jeg kunne, i verste fall hadde jeg nær sagt, ha endt opp som kunstner selv, men jeg forsto instinktivt at jeg på en eller annen måte ikke var egnet til det, jeg var ikke hardcore nok, konsekvent nok, sint nok, trist nok, kanskje heller ikke glad nok. Derfor fins det antakelig hundrevis av mennesker, til og med innenfor mitt eget postnummer, for ikke å snakke om i hele byen i hele landet, av andre som er langt bedre egnet enn meg til å sette Ingeborg Stanas verk i perspektiv og dra kloke sammenligninger. Og derfor er det heller ikke det jeg har tenkt å gjøre. Ingeborg Stana, fant jeg etter hvert ut for meg selv, må ha spurt meg fordi hun må ha vært opplevd at mitt og hennes natursyn har noen overlappende elementer og fordi hun lurte på hva en skrue som meg kunne få ut av kunsten hennes. Og det skal hun jammen snart få høre.

Jeg hadde tenkt å kalle denne lille innledningen for Eit anna liv, som er tittelen på epostene en nynorskbrukende venn av meg sender når han finner eksempler på noen som driver med andre, og ofte merkeligere ting enn vi gjør. De bor for eksempel på rare steder, de holder på med underlige aktiviteter eller de står kanskje og peker ned i et stort synkehull som plutselig har oppstått utenfor huset deres. Men ordet «liv» gjorde at jeg måtte tenke en gang til. For i det jeg har sett av Ingeborg Stanas kunst er det lite biologisk liv, i hvert fall større enn det implisitte mikroskopiske. Om i det hele tatt noe. Det livet som fins der, er det betrakteren selv som står for.
En bedre overskrift er derfor Ei anna verd, eller En annen verden hvis noen av dere har problemer med nynorsk. 

Kunsten, som omgir oss her i dag, maleriene, grafikken, filmene, har mange fellestrekk. Jeg kan hurtig lage en liten fellestrekk-katalog. Vi er omringet av landskaper, beskjedne og stillfarne, de fleste av dem, de inneholder noe fast grunn og mye luft og svært ofte skyer, skyer, skyer, nesten alltid skyer, de, landskapene, er opptatt av lysets effekt, eller bare av lyset i seg selv, gleden ved lyset, de ørsmå endringene i lys hvor skyer på sine steder dimmer lyskilden. Noen av dem er mer temperamentsfulle.  Men én ting er for meg en mer iøynefallende fellesnevner. Det er fraværet av liv. Man kan nesten si at fraværet av liv er så tydelig at det blir et tema i seg selv. Stana maler steder som ikke fins. Og selv om de fins, så fins de likevel ikke. Og i stedene som ikke fins, fins det heller ikke liv. Ingen mennesker. Ingen dyr. Det er som om landskapene hennes er andre verdener. Man kan tenke seg at de kunne vært konseptmalerier til bruk som underlag for produksjonsdesignen i en uortodoks science fiction film. Litt som for eksempel Christopher Nolans Interstellar, i hvert fall deler av den, for eksempel derfor mannskapet lander på en planet med atmosfære og enorme tidevannsbølger, men egentlig for en enda mer uortodoks sci-fi-film enn det også. En film uten romskip og mennesker og skapninger overhodet. 

For ikke bare er det ikke mennesker tilstede i Stanas bilder, men de har heller aldri vært tilstede. Disse landskapene er urørte og inntil nå også usette. Vi som ser dem ser dem for første gang. Slik oppleves det. 

Vår vanlige måte å se på, kommer dessuten til kort i møtet med Stanas blikk. Perspektivet vi til daglig vandrer rundt med går i oppløsning. Det radbrekkes. Men ikke på en åpenbar måte. Stana er litt som Escher, altså Maurits Cornelis Escher, nederlenderen som man kan få inntrykk av at laget kalendere, men som i virkeligheten var en høyst original bildekunstner med en skarp sans for illusjoner og matematiske umuligheter. Hos Escher vet man umiddelbart at virkeligheten har blitt gjenstand for manipulasjon. Det er det som er selve attraksjonen i bildet og det står ut med det samme. Slik er det ikke nødvendigvis hos Stana. Hvis man bare går forbi bildene slik jeg for eksempel noen ganger gjør på utstillinger når jeg ikke har roen, som jeg for øvrig sjelden har, forsvinner subtiliteten og dermed hele poenget, og de hundrevis av timene Stana har brukt på hvert enkelt bilde, blir da penger rett ut av vinduet – i hvert fall for den travle betrakteren. Men de travle kan man naturligvis ikke ta hensyn til. De får skylde seg selv. Kunst må lages for de med god tid og kurs for evigheten, og det gode med kunstnere som Ingeborg Stana er nettopp at hun respekterer tiden. Tankene hennes tar tid. Ideene hennes tar tid. Prosessene hennes tar tid. Det tar tid å starte på et maleri og det tar å finne ut om maleriet er ferdig. Og Stana lar alt dette ta tid. Det er som om noe av den tiden resten av samfunnet ikke har, har endt opp hos Ingeborg Stana. Kanskje går hun rundt og samler opp noe av den tiden vi andre mister. Ikke som de grå mennene i Michael Endes Momo, som stjeler tiden, men mer som en flaskesamler som går rundt og plukker opp ressursene andre ikke har hatt vett til å ta vare på. Det er selvfølgelig provoserende at tiden vår kan ende opp hos Stana, men det er samtidig suverent. Det er noe opphøyd og uangripelig over det å bruke tiden på denne måten.
Når jeg ser maleriene hennes spør jeg meg også om det fins et dystopisk element i dem, er det avbildninger av jorda som henter seg inn etter menneskenes herjinger? Eller er det kanskje snarere jorda som puster lettet ut i fraværet av mennesker, den henter seg inn igjen og tar det med ro, slik den gjorde i millionsyklyser før vi dukket opp og slik den kommer til å gjøre det igjen når vi har forsvunnet. Stana legger ikke igjen elementer som gjør det enkelt å bygge videre på slike tanker. Men spørsmålet ligger der likevel og dirrer.
I mitt enkle hode blir det meste før eller siden til historiefortelling. Men også her er det lite hjelp å få fra Stana. I noen av skogsmaleriene, hvor perspektivet også løser seg opp, ser jeg for meg at en beruset person ligger på skogbunnen og opplever tretoppene fra ulike vinkler på samme tid. Det er mange år siden jeg var så full, men jeg kan likevel huske det; det øyeblikket hvor balanseevnen svikter og sansene raser, som en slags omvendt, imploderende orgasme, og hendene skyter ut for å gripe i et eller annet som kan bremse eller hindre fallet. 

Den eneste konkrete historiefortellingen jeg finner på denne utstillingen er kortfilmen Getaway, som på bildesiden utelukkende består av skyer. Stille skyer, stort sett, men et par ganger hakker de litt, i dialog med lydsiden, hvor den egentlige historien ligger i form av lydsporet på en film jeg ikke vet hva heter, men jeg tenker at det er en faktisk film, amerikansk, hvor en mann sier med prekær stemme: Let´s get out of here. Og så sier en kvinne: How did it go? Hvorpå mannen svarer: Bad. Så høres en fløytelyd som jeg tolker som en politifløyte, og da tenker jeg at det må være en litt gammel film, for det er lenge siden politifolk, både i virkeligheten og på film, blåste i fløyte, i dag tar de ofte i bruk skumlere virkemidler, det er i hvert fall mitt inntrykk, og deretter starter flukten, med billyder og forfølgelse og desperasjon. Dette er Ingeborg Stana på sitt mest narrative. Hun er med ett nesten overraskende meddelsom. Urtilstanden i maleriene og grafikken må finne seg i å dele plassen med en lek med populærkulturreferanser. Det hadde nok ikke urtilstanden sett for seg, tenker jeg. Men det antyder at Stana ikke vil la seg sirkle inn. Når man trodde man hadde henne, så var det likevel ikke henne man hadde. Lenger ut i lydhistorien sier mannen: Shit. Så starter mannen motoren og kommer seg videre igjen, før skjebnen innhenter ham brutalt og abrupt. Og dette er skyene med på. De sitrer litt av spenning, men ikke så veldig mye heller, bare litt. De bryr seg. Men samtidig egentlig ikke.
«Lenge hadde jeg ingen horisont,» sa Ingeborg Stana da jeg var innom atelieret hennes for å se på bildene. «Men det er begrenset hvor lenge man kan holde på med det,» sa hun også.
Og mye av kvaliteten i bildene ligger for meg nettopp i fraværet av historier, horisont eller ikke horisont. Der har jeg nemlig mye å gå på. Der har jeg mye å lære. Jeg leter ofte etter historier der det ikke fins historier og så begynner jeg å finne dem opp. Men på en måte står det mer respekt av å våge å gå inn i dette merkelige historietomme rommet, det er nakent og tar meg ikke i hånden og leier meg trygt frem, slik mye, altfor mye, antakelig, tar oss i hånden og leier oss trygt frem nå for tiden. Stana hiver den illusjonen over bord.
Jeg krymper meg av tanken på hvor mye til kort jeg ville ha kommet hvis jeg var nødt til å møte alle kunstuttrykk med de narrative tolkningsmetodene jeg er opplært til å bruke. Tenk for eksempel hvis, jeg skrekk og gru, fortsatt var filmkonsulent, noe jeg altså ikke er og ikke har vært på elleve år, og Ingeborg Stana kom med maleriene sine og ville pitche dem. Kanskje ville hun si noe i retning av: Jeg ser for meg en oransj-brun horisont.

Jeg: Ja? Spennende.

Stana: Og så er det en himmel som er blekt blå nederst og som gradvis, veldig gradvis blir dypere blå jo lenger oppover man kommer.

Jeg: Okay?

Stana: Og så er det skyer.

Jeg: Skyer,ja, fint. Skyer er spennende.

Stana: Ja. Det er skyer. Mange skyer.

Jeg: Javel.

Stana: Og disse skyene veksler i farge fra helt blekt gul, til dyp, men likevel blek fiolett, eller ikke akkurat fiolett, men i hvert fall en farge som går i den retningen.

Jeg: Mmm?

Stana: Men de fleste skyene er likevel i ulike nyanser av fargen på bakken, altså horisonten.

Jeg: Jeg skjønner. Og så?

Stana: Hva mener du?

Jeg: Ja, hva skjer, liksom?

Stana: Hva mener du, hva skjer?

Jeg: Ja…det kommer vel noen. hvem kommer? Hvem dukker opp?

Stana: Hva snakker du om? Det kommer ingen.

Jeg: Ingen dukker opp?

Stana: Nei.

Jeg: Men det skjer vel noe? Faller noe ned fra himmelen?

Stana: Ingen faller ned. 

Jeg: Et lite dyr kan val falle ned? Et ekorn eller noe?

Stana: Ingen ekorn faller ned.

Jeg: Men det er vel i det minste en lyd et eller annet sted?

Stana: Ingen lyd.

Jeg: Og ingenting skjer?

Stana: Ja. Eller nei, det er ikke helt sant, for noen av skyene er liksom malt fra andre vinkler og har ulike lyskilder, hvis du skjønner, og noen ser man for eksempel ovenfra og andre fra siden, eller…ja.

Jeg: ??????

En annen ting Stana sa på atelieret var at hun i perioder har vært så mye i skogen at hun begynner å spørre seg hva hun gjør der. Dette er noe jeg kjenner igjen. Plutselig befinner man seg i skogen igjen. Fordi man har løpt dit, syklet dit, gått dit til fots eller på ski. Uansett er det skog overalt og få eller ingen mennesker, og små stier og tett med trær med glenner av lys her og der. Og hvis Ingeborg Stana, eller jeg, hadde løpt like lenge i en annen retning, ville det ha vært by overalt, med de vanlige tegnene på byliv og menneske- og maskinsignaler, som vi har lært oss å forstå, det er ikke der problemet ligger, jeg ser alt som foregår og jeg forstår det og er også en del av det. Men jeg kommer ikke nærmere innpå mysteriet meg, eller mysteriet deg, for den saks skyld. De mysteriene kommer jeg tettere innpå i skogen. Sånn er det bare. Og i Stanas kunst. Mysteriet meg og mysteriet deg og egentlig alle tings mysterium. Stana løfter den følelsen videre, ut av skogen og inn i en slags urtilstand som sprenger perspektivgrenser og hvor lyset er den ene hovedpersonen og tiden den andre. 

Mens jeg har skrevet dette, har jeg hørt på musikk fra et band som tydeligvis heter Codes in the Clouds, som jeg aldri hadde hørt om, men som dukket opp da jeg søkte etter noe sky-aktig å komme i stemning av. Musikken er vagt Cocteau Twins-aktig, men uten vokal og mindre syntetisk, dessuten langsommere. Sangene har titler som: If I´d known It Was The Last, You Are Not What You Think You Are, Where Dirt Meets Water og You And I Change Like Seasons. Og etter flere timer med denne sky-musikken kvernende inn i hodet, kom jeg i tanker om en reise jeg en gang foretok. Jeg har ikke vært noen utpreget globetrotter, men en gang for mange år siden var Alice, min kone, og jeg i en såkalt cloud forrest. Vi satt en hel dag på hesteryggen og beveget oss fra rundt 1000 m o h til nærmere 2500. Stakkars hest tenkte jeg, mens hesten bar store meg oppover bratte stier, gjørmete stier i et av de mest uvirkelige landskapene jeg noen gang har vært i. Det føles som om Stana burde oppsøke en sånn skyskog, hvis hun da ikke allerede har gjort det. Dersom hun er heldig har en av kunstnerorganisasjonene hytte i en av verdens skyskoger. Der fins både skyer og skog og fravær av mennesker. Til og med fantes det oransje-aktige horisonter, for de gangene skyene lettet litt, kunne vi se formen av vulkan langt borte og der hadde vi kvelden før sett lava som rant orange i natten. Stana vil med andre ord kunne krysse av på alle punkter. Lys var det også der, som falt ned mellom de enorme trærne. Den mer eller mindre konstante tilstedeværelsen av skyer, gjør fruktbarheten ekstrem. Blomsterkroner som er en centimeter i diameter her hjemme, var enorme der. Blåklokkene var en halv meter store og så ut som om de skulle kollapse under sin egen tyngde. 

Og til slutt kom vi opp til en landsby hvor noen serverte oss taco. 

Takk for meg og lykke til med utstillingen.