Lost in the woods

Melankolikerens stoiske ro i møtet med planetens undergang, er det som gjør sterkest inntrykk i Lars von Triers Melancholia. Standhaftig og utholdende retter melankolikeren blikket mot materien, for der å forsøke å revitalisere det virkelige, det faktiske. I Ingeborg Stanas film Lost in the woods, er det statiske kameraet rettet mot gjenkjennelige norske skogsmotiver. Men perspektivene er underliggjørende, satt på skrå, vendt opp ned. Vi ser tretoppene, horisontlinjene og tjernet slik vi ikke har sett dem før, og Stana forsøker på denne måten å få oss til å se dem på nytt.

Voice-over´en som innleder filmen er – symptomatisk nok – hentet fra en klassisk science fiction-film. Kvinnen ser tilbake på naturen som en fortid. Alt dette er over, er det som hun sier. En gang eksisterte dette – skogen og tjernet, jordbunnen og stammene – men det er forbi, og noe annet har erstattet det. Hva dette andre er, vet vi ikke, men opphørets definitive radikalitet tvinger blikket til å lete etter noe det tidligere ikke har registrert. Det ”posthume sjokket” er forfriskende! 

Melankolikerens ”tørre” blikk på naturen skaper således et konstruktivt refleksjonsrom; hva ”er” denne naturen, som i så utpreget grad er tatt for gitt og forlent med uforanderlige verdier. Stanas kamera representerer dødens perspektiv. Men det er ikke først og fremst en sørgende synsvinkel, i stedet gir det betrakteren en mulighet til å se det kjente på nytt – og søke etter kvaliteter vi ikke tidligere har sett.