Natur på nytt

Lengselen etter uskyld, et uttrykk for følelser eller for nasjonalromantikk – landskapsmaleriets ideologier er ikke akkurat de mest moderne man kan tenke seg. To yngre kunstnere som stiller ut denne måneden, har likevel søkt seg til noe så arkaisk og utskjelt som landskapsmotivet. Per Christian Brown stiller ut fotografiske naturtema på Galleri MGM, mens Ingeborg Stana viser sine malerier av skyer på Hordaland Kunstsenter. Selv om verkene til de to ligner hverandre i svært liten grad har det til felles at de skildrer landskap tømt for mennesker. 

Per Christian Brown har gått fra maleri som spesialitet på Kunstakademiet over til foto, som nå vises i hans første separatutstilling. Bildene viser skog i skumringen eller sommernatten, og Brown lar gatelykter eller sterk blitz gi trærne et kunstig preg. Samtidig som de alluderer til mer klassisk landskapsmaleri, har bildene like mye til felles med thrillerfilmens scenografi. En vei eller sti som går gjennom skogen i to av bildene gir forventninger om handlinger som har funnet sted, eller venter på å skje. Bildene nærmest sitrer av mangel på mennesker og handling. De supervirkelige, nesten syke fargene i skumringen gir bildene en stemning som vipper mellom det truende og det melankolske. Landskapet er gjenkjennelig og fremmed på samme tid. Det som først ser ut som en vakker solnedgang i et skogsbilde, viser seg ved nærmere øyesyn å være lysene fra Oslo by sett fra Bygdøy. Sivilisasjon som utstråler kunstig lys finnes det innslag av i alle fotografiene: gatelykter, parkmiljø eller hustak med innelys strømmende fra takvinduer. 

Ingeborg Stana går genremessig motsatt vei. Hun begynte med foto, men har nå gått over til maleri. Hennes forrige utstilling var malerier av syk og blek hud forstørret så mye at det ble abstrakt kunst. Nå kan man si at Stana har løftet øynene fra mikro til makro, når hun stiller ut malerier av skylandskap på Hordaland kunstsenter. Mens Brown gjør sterk bruk av tredelingen i forgrunn, fokus og bakgrunn, er det nettopp landskapsbildets karakteristiske perspektiv Stanas bilder fornekter. Hun trekker frem det som tradisjonelt utgjør bakgrunnen i landskapsbildet: himmelen. Bildene virker flate og gir ikke betrakteren noen bestemt posisjon, men minner om den måten man opplever skyer fra flyvinduet på. Det er som om Stana har zoomet inn på en liten flekk av et tradisjonelt landskapsmotiv, og forstørret det enormt. Bildene er om lag 2x2 meter, og burde med denne dimensjonen utgjøre noen av de største skystudier vi har sett. Morgenbladet samlet de to kunstnerne til en morgenkaffe for å finne ut hvorfor de vil gjenopplive landskapsmotivet i kunsten, og hvordan de ikke bare kan slippe unna med det, men få anerkjennelse for det også. 

Hvordan de kan fremstille natur på en ny måte, som ikke bare er en gjentagelse av klassiske eller romantiske motiver.

– Driver dere ikke egentlig med noe veldig gammeldags? 

– Virkemidlene og ambisjonene er vel gammeldags på en måte, sier Per Christian Brown. – Jeg prøver å konstruere scener i bildene mine, og ønsker å invitere betrakteren inn i verket. Det er vel litt 1800-talls. Samtidig interesserer ikke natur meg i seg selv. Jeg oppsøker iscenesatte landskap ute i naturen, og bildene mine ser ekstremt konstruert ut, selv om de ikke er det. Jeg forsøker å lage anti-aktive rom, som er tømt så mye at betrakteren må tre inn i et rom, som er meditativt eller atmosfærisk. Bildene mine minner på en måte like mye om teaterkulisser som om landskap. 

– For min del handler det om å se naturen på nytt, sier Ingeborg Stana. – Da J.C. Dahl laget nasjonalromantiske bilder av fosser og fjell på begynnelsen av 1800-tallet, var det en måte å se landskapet på nytt for folk som hadde opplevd den industrielle revolusjonen. Vi lever i en teknologisk tidsalder, og da er det på tide å gjenoppdage landskapet igjen slik det fremtrer for oss. Kunsten bør undersøke hva det er med vårt blikk på naturen. Det er helt sikkert forskjellig fra måten J.C. Dahl og hans samtidige så natur på. 

– Men blir det ikke lett banalt å jobbe med natur i kunsten? Landskapsbilder er jo det enhver hobbymaler driver med? 

– Fotografiet er nesten simpelt av natur fordi det masseproduseres. Men å jobbe med kunst er å gjøre noe simpelt til noe skinnende, påpeker Brown. – Jeg prøver å gripe de magiske øyeblikkene og fryse dem. Mange sier de opplever bildene mine som litt banale, veldig triste og veldig vakre. Tomheten i dem uttrykker en form for opphøyet melankoli. Når man jobber med natur, så handler det ikke bare om naturen som det milde, snille, trygge, men om noe skummelt og mystisk og fryktelig. Det å skildre natur i dag blir en påminnelse om menneskenes kår i vår tid, om at naturen er skjøvet ut av vår hverdag. Bildene mine finner alltid sted i randsonen av natur – i parker og i utkanten av byen – som blir et slags memento. På den måten blir naturen en påminnelse om tiden som har vært. Naturen forteller mennesket om en tapt uskyld, og alvoret som ligger i det er ganske dramatisk. Det blir en måte å gripe samtiden på. Brown mener allusjonen til 1600- og 1700-tallets landskapsbilder i hans motiver er en måte å bringe minnet om det tapte paradis inn i bildene på: – Søken etter det arkaiske og den paradisiske utopi, som man ser mye av i 1600- og 1700-tallets landskapsbilder, er en tradisjon som ligger sterkt og klart tilstede i kunsthistorien, og i folks bevissthet. Dermed blir ekkoet av den paradisiske utopi som du ser i gjeterlandskapene til Nicolas Poussin (1594-1665) en motsats som det er naturlig for betrakteren å lese det kunstige i mine bilder opp mot. Selv om jeg ikke presenterer en lengsel etter uskyldsren natur i mine bilder, blir de – sett mot landskapsmaleriets tradisjon – en kommentar til at det rene naturlandskapet er utryddet eller skjøvet ut i randsonen. En av landskapsmaleriets viktigste ideologier innen romantikken var dyrkingen av det nasjonale, og det utlendinger forbinder med Norge er gjerne nettopp natur. Da den engelske kunstneren og museumsdirektøren Michael Petry var kurator på avgangsutstillingen til Kunstakademiet i Oslo i vår, skrev han i katalogen om sitt syn på norsk kunst. Han så en befatning med natur som en fellesnevner for unge norske kunstnere, mens hjemlige betraktere hadde vanskelig for å se det samme. At Norge og norsk kunst forbindes med natur, virker som en klisjé vi ikke så lett blir kvitt. 

– Har dere ganske enkelt gitt etter for disse forventningene? 

– Jeg tror det handler mest om at utlendingene forventer at norsk kunst skal handle om natur, på grunn av naturen som slår dem når de kommer hit. Kuratorene har klare forventninger til temperamentet i de ulike nordiske landenes kunst. Fra finnene venter de seg en streng tyngde, som hos Esko Männikkö med sine bilder av mennesker i den finske ødemarken. Fra nordmenn venter de en litt større optimisme i landskapene, som hos Torbjørn Rødland. Ser du på norsk kunst som er kjent i utlandet, så handler det jo gjerne om natur, dessuten. Se på Munch, han malte jo bilder av folk som gikk rundt og knuges av naturen. Per Christian Brown har for så vidt et nasjonalt element i sine fotografier både i floraen og at han bruker den lyse norske sommernatten til å skape sin kunstige belysning. 

Selv om man skulle tro at utsnitt av skylandskap var noe av det minst stedbundne som kan finnes, har Ingeborg Stana likevel opplevd at hennes bilder er blitt tolket som et uttrykk for noe nasjonalt: – I Frankrike var de mest opptatt av paletten i skybildene, at blåfargen var typisk skandinavisk, sier Stana. Mens de røde bildene mine mente de måtte være malt et annet, mer sydlig sted. Og det hadde de rett i. Dessuten er det vel litt typisk at himmelen er så tilgjengelig for oss nordmenn at det er naturlig å velge den som motiv. I Italia for eksempel, møtes du heller av kultur hele tiden, helt massivt. 

– Jeg tror natur fremdeles er en viktig fellesnevner for nordmenn, som man kan kommunisere mellommenneskelige ting gjennom, mener Brown. Det teknologiske blikket man ser naturen gjennom er nok mer påtrengende i andre land. Samtidig har jeg fått hørt flere ganger av nordmenn at de synes bildene mine ikke virker norske i det hele tatt. Så natur er ikke noe enkelt som betyr det samme for alle. 

For en ung kunstner å erklære at hun eller han ville formidle et innhold, eller en følelse i naturen, ville nesten vært utenkelig for kun få år siden. Noe har tydeligvis skjedd ved de norske kunstskolene. Begge kunstnerne er skjønt enige om at et ny respektløshet for teorien på kunstskolene har forløst mange ideer som tidligere har vært bannlyst.

Den overdrevne respekten for teori har vært hemmende, mener de: – Kunstteori kom jo ikke på pensum på norske kunstskoler før på begynnelsen av 90-tallet, men da dominerte de til gjengjeld voldsomt kunststudentenes arbeid, mener Stana. Det verste man kunne gjøre var å lage for enkel og banal kunst. Folk var livredde for å lage kunst som ikke var teoretisk avansert nok. Den tiden er over. Billedkunst skal jo tross alt være visuell. 

Brown sier seg hjertens enig: – Det ligger en enorm hunger der ute etter å ha noe å snakke om igjen. All den tause kunsten har stjålet fra franske og tyske filosofer, og hele kunstdebatten har vært ekstremt filosofisk fundert. Tiden for redsel og mindreverdighetskomplekser er over. Unge norske kunstnere har fått selvtillit, og merker at vi er en del av verden, at man har en identitet som nordmann og kunstner, og faktisk har noe å melde. Det blitt okei å snakke om innhold igjen. I forlengelsen av dette er det blitt lov å presentere landskapet i sin prakt igjen, ikke bare i bakgrunnene eller rundt noe annet. Naturrommet er blitt et sted man kan formidle medmenneskelige emosjoner gjennom. 

Det er må jo være litt deilig å kunne forholde seg til noe så svulstig som skyer igjen. – Ja, er det ikke litt erkeromantisk med skyer, egentlig? 

– Etter den postmoderne tid hvor ingenting er sant eller ekte, ligger det kanskje en søken etter noe som er autentisk i det å male skyer og himmel.